De eldste Tempel Ridderes historie
Tempelridderordenen var opprinnelig en militær og religiøs orden med medlemmer blant de fattige ridderne i Jerusalems tempel. Den ble grunnlagt i 1119 av Hugues de Payens og Godfrey de Saint-Omer sammen med seks andre riddere. Ordenen skulle beskytte pilegrimer som reiste til Jerusalem og som ofte ble angrepet av landeveisrøvere og andre.
Ordenen ble pavelig bekreftet under kirkemøtet i Troyes i år 1128 og ordenens regler ble skrevet av Bernhard av Clairvaux. For patriarken i Jerusalem avla ridderne de vanlige klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet, og lovet at de i Guds navn skulle kjempe for pilegrimer og de hellige stedene i Palestina.
Navnet Tempel Ridder var en referanse til ordenens opprinnelige hovedkvarter i en del av det kongelige slottet i Jerusalem, ifølge tradisjonen like ved det stedet der Salomos tempel lå. Korrekt oversatt var navnet Kristi og Salomos Tempels fattige Riddere. Da korsfarerne mistet kontrollen over Det hellige land i 1291, ble hovedkvarteret flyttet til Kypros.
Som årene gikk ble ordenen svært velstående og fikk også stor politisk makt, noe som ble sett på med skeptiske øyne av både sekulære og åndelige ledere. Den franske kong Filip IV, kalt den smukke, ønsket personlig å få del i ordenens rikdommer. Han klarte å manipulere valget etter pave Bonifatius, og fikk valgt sin egen kandidat Clemens V. Han iverksatte så fredag den 13. oktober 1307, med den nye pavens samtykke, arrestasjon av alle tempelriddere som var i Frankrike. Ikke så rart at fredag den 13. ble til en ulykkesdag.
Blant de arresterte var også stormesteren i ordenen, Jacques de Molay. Han og de andre ridderne ble torturert så de kom med «tilståelser» for påståtte lovbrudd. Mange ble henrettet på bålet.
Den siste som ble brent var stormester Molay. Da han besteg bålet, trakk han tilbake alle de tilståelsene han hadde gitt under tortur, proklamerte ordenens uskyld og innkalte kong Filip og pave Clemens V å stå for Guds domstol innen ett år. Innen året var omme var de begge døde.
Den nåværende Tempel Ridder Orden utgir seg ikke for å være en historisk fortsettelse av middelalderens krigermunker, men har gjenbrukt navnet og noen av deres ytre egenskaper. Tempelridderordenen i sin nåværende form stammer fra USA.
I 1840 startet seks håndverkere i Baltimore det som skulle bli en enorm avholdsbevegelse, og som ble kalt the Washingtonian Movement. Denne folkebevegelsen, som førte hundretusener av mennesker ut av alkoholmisbruk, var svakt organisert. En mer ordnet form var ønsket. Dette ble oppnådd ved at det i 1842 ble opprettet The Sons of Temperance som tok mottoet kjærlighet, renhet og troskap. De vedtok samtidig en trekant som symbol for Avholds- sønnene.
Det oppstod snart et ønske om mer avanserte former for ordensarbeid med flere grader. Arbeidet med dette begynte våren 1845 og førte til opprettelsen av det første templet som fikk navnet Marshall Temple, senere endret til Temple of Honor and Temperance. Den offisielle stiftelsesdagen ble 5. desember 1845.
I starten var det kun åpnet for medlemmer av The Sons of Temperance, men på et årsmøte i Cincinnati i 1849 ble det bestemt at ordenen skulle være uavhengig uten tilknytning til moderordenen. Ordenens aktivitet i USA avtok gradvis og opphørte kort tid etter andre verdenskrig.
I Sverige – og dermed i de nordiske landene – ble Ordenen innført av ingeniør Emil O. Johansson. Han var blitt medlem i USA, og i mai 1887 da han kom tilbake til Sverige og hjembyen Gränna, hadde han sørget for at han hadde fått fullmakt av Ordenens ledelse i USA til å etablere templer i Sverige.
Det første svenske tempelet Alpha ble etablert 26. oktober 1887 i lokalene til IOGTs hytte «Tre Liljor» i Gränna. Fra Gränna spredte ordenen seg til Jönköping, men også til Sundsvall og Härnösand.
Frøet som ble sådd i Gränna har siden vokst til et tre med grener i hele Norden. Ordenen ble innført i Danmark i 1904, Norge i 1922, Færøyene i 1933, Island i 1949 og Finland i 1952.
